Hiuksille ja koko vartalolle!

Det var litt av et helvetisk oppstandelse i dag morges. Passe kvalm og passe skutt bevegde jeg meg nedover mot byen i den friske daggryen. Der var det virkelig lite liv å se. Selv de udødelige zombiene lå og sov tungt i sprøytestankene sine. Jeg brukte ca 20 minutter for å komme meg fra perongen på Jernbanetorget til Flytogplattformen 100 meter unna. Det gjorde så vondt i magen at jeg var nødt til å legge inn sittepauser i strekningen for ikke å spy blod. Vi snakket om en flybillett på 10 400 kr som stod på spill. Jeg kunne ikke komme for sent. Med tennene fast bitet sammen, kom jeg meg fram til Gardemoen i tide. Jeg ville til Taiwan. Til mannen min. Fort.

Denne gangen mellomlandet jeg i ostepopnasjonen, Finland. FinnAir har faktisk overraskende bra fly og service, når vi ser bort ifra at de er litt dårlige med å lande. Her er noen mobilbilder underveis tatt med min LG-mobil. Ikke så verst kamera, om jeg må være ærlig! ^^

Yndlingsprogrammet mitt :P Denne gangen på finsk. How exotic!

Vantaa Airport i Helsinki, Suomi. Finland er pent <3

Maskoten Mummi vokter flyplassen med

tydelige store mengder kaffe :P

Finland er slett ikke Nuorgam og litt til!

Merkelig hvordan flyplassen ser ut som to pistoler :P

Det er ikke alle som er like heldige og får gratis turer av kjæresten sin. Dette er vel andre gang Sander bruker stipendet sitt til å importere meg dit i 2 uker. Han sørget for at det ble nok byttetid på mellomlandingene, slik at jeg både får meg sjøl og bagasjen med meg til Taiwan.

Mens jeg ventet på flyet til Hong Kong, slo jeg meg ned på en benk og koste meg med mine første 3 episoder med Prison Break. Scofield oser av en overlegen intelligens som leier stoltheten fram i mitt lille ingeniørhjerte. Blir det galt å sette som mål å bli like smart som ham? :P

På vei inn til flyet til Hong Kong hørte jeg at jeg ble snakket om av de to kinesiske guttene foran meg i køen. De sa blant annet at jeg var veldig søt og 正 på sitt hemmelige språk, kantonesisk. Jaja, kinesere dekker jo bare 1/6 av jordas befolkning, så det kan jo hende at ei mørkhåret, asiatisk jente på vei til Hong Kong ikke kan kinesisk :P Men jeg ble veldig glad for komplimentene :)

Krigen i magen fortsatte over Russland og hele veien ned til Østens Perle. For første gang i mitt liv klarte jeg ikke å sove det minste sekund søvn på flyet i det hele tatt. Dermed utnyttet jeg sjansen til å se på filmer i stedet. Thank God for at det var tv på flyet! Minnene fra sist jeg reiste med Lufthansa over Russland (november) henger fremdeles som et mørkt kapittel i livet mitt.. Men det er en annen historie. Nå, spør meg alt om Quantum Of Solace, Transporter 1 og The Day The Earth Stood Still! ^^

Det var en del ubehagelige turbulens over the Lowlands i Russland og indre Mongolia. Hver gang flyet begynte å riste, rullet stadig den minst comforting sangen inn på hodet mitt (sangen heter Shit Luck, med Modest House) som lydet slik:

"THIS PLANE IS DEFINITELY CRASHING!!!!!"

Jeg skalv hver gang flyet falt drastisk i altitude. Det hadde vært kjipt og dødd slikt og etterlatt meg Sander ensomt i verden. Livet har så vidt begynt og det er ennå mye å oppleve. En egoistisk tanke slo meg, og jeg ønsket at Sander kunne vært oppe i lufta sammen med meg der og da. Da hadde jeg følt meg så mye mer tryggere om en ulykke skulle være ute. (Bank i bordet). Da har livet vært verdt å leve. Og jeg, mindre å tape. Men det er nok best om 1 dør enn at begge dør, om noen måtte dø. Jeg vil jo min kjære det aller beste <3

I morgen vil jeg være i samme verdensdel som min kjære <3

Damn belly! 听话一点好吗？

Nå begynner det å bli en stund siden jeg hadde en fungerende mage. Det foregår en liten Midtøstlig konflikt der inne et sted som plager personen min dag og natt. Utenomforstående vil ikke skjønne hvor forferdelig det er å ikke kunne puste uten å anstrenge seg. Hver minste begevelse gjør vondt. Jeg skulle aldri spist kebab og indisk mat. Nå må jeg lide for hver eneste bit jeg putter i munnen. Det inkluderer også mammas hjemmelagde mat som jeg har spist så lenge jeg har levd. Det virker ikke som næring er bra for meg. I morgen drar jeg til Taiwan. Håper dette går over snart, fordi jeg har veldig lite lyst til å ligge i senga og riste av smerte.

I dag måtte jeg stå opp kjempe tidlig for å gjøre et ærend for mamma. Oppdraget gikk ut på å levere mormors pass til Kinas ambassade innen deres åpningstid på drøye 2,5 timer. Døende av magesår, klarte jeg å kravle dit for å høre at passet manglet opplysninger som ga grunnlag for å søke om visum for lengre perioder. Da mørknet det litt for meg. Det blir vanskelig å levere pass på Vinderen når jeg ikke befinner meg i Norge om noen timer. Heldigvis ville min gode venninne Anna hjelpe meg med dette når jeg er off on a plane i morgen. Jeg skylder henne en Stor middag! <3

På grunn av de store magesmertene og en oblig i teknisk tegning, ble jeg da nødt til å melde avbud til nok et jobbmøte som skulle finne sted i dag ettermiddag. I stedet var jeg hos XiaoLong og ShuJing og fikk både omsorg og oppgaven gjort. Tiden fløy. Når jeg endelig kom hjem var jeg en innlevering mindre, men hadde også mindre søvn i vente. Nå er jeg ferdig pakka og klokka er 0200. Om 2,5 timer skal jeg brutalt vekkes opp igjen for å drasse bagasje i 1 time. Jeg gleder meg :P

Home, sweet home ~

Fredag morgen var jeg atter en gang på kurs mot Sørlandet igjen. Denne gangen for å feire pappas 49 års dag. Det er merkelig hvordan alderen til foreldrer og andre voksne stopper opp oppi hodet mitt. De har en tendens til å konstant ligge et sted mellom 30-40 år, det decenniumet jeg kategoriserer som voksenlivet. Etter det jeg kan huske var pappa nettopp 40 og mamma 36, mens Sander var 21 og jeg 16 i fjor. Jeg er helt imponert over hvor fort vi har eldret i det siste! :P

Turen hjem gikk smertefritt til tross for at vi fikk en sjåfør som tydeligvis var under opplæring. Han hadde store problemer med kløtsjen og akselerasjonen fordi han stadig vekk glemte at han faktisk hadde et lass med sørlendinger å levere (levende) til sine kjære i påska. Til tider var det ikke mulig å drikke vann fra en flaske uten å søle på seg på grunn av røkkinga. Da var selvfølgelig det å sove et ikke så aktuelt tema. Det hele toppet seg da han plutselig fant ut at han hadde kjørt forbi Risør-stoppet, og fikk idéen om å rygge bussen midt på E-18 tilbake, av veien, og ned til bussholdestoppet. Det var obviously en dårlig idé, med tanke på at det faktisk snødde pingviner ute og at det i tillegg kom en bil bak oss som ikke hadde venta seg en ryggende buss foran seg. Jeg tror sjåføren i den lille bilen ble litt sur.

Ellers må jeg si at det var inderlig deilig å være hjemme igjen. Hjemlengselen blir fort veldig stor når man lever alene i Oslo og ikke har kjæresten ved seg. Derfor er en tur ned til sør en gang i måneden veldig behagelig og avbalanserende. Jeg liker spesielt hvordan Senteret har utviklet seg i det siste. I et øyeblikk trodde jeg at jeg var i USA da jeg labbet nedover mot Ica Maxi i den nye delen av Sørlandsparken. Det som var litt kjipt denne ganga var at det absolutt måtte finne på å snø igjen etter en lang solskinnsperiode som ga veldig mange håp om varmere dager. Mamma syntes ikke at jeg var en bra påskehare fordi jeg brakte med meg "The Day After Tomorrow" hjem :P

Vi feiret pappas bursdag med god mat og bløtkake hjemme. Mamma fant verdens største reke på Fiskebrygga som vi tilberedte på kinesisk vis. Jeg må si at det smakte aldeles fortreffelig! Her er noen bilder av beistet før og etter den passed away i gryta.

Haifinnesuppe er godt! :D

Yndlingsmaten min <3

Jeg kjøpte disse kylllingene for anledningen. Det er så nærme virkelige man kan komme. Disse minnet meg sterkt om de jeg fikk av mamma da jeg var 4 år fordi jeg ikke hadde venner :P Historien forteller at lille Nene alltid hadde dem inntullet i et teppe i bagasjebrettet på trehjulssykkelen sin (for at de ikke skulle rømme), hvor hun da skal ha sykla dem rundt og sunget høyt på bursdagsanger for folk i nabolaget. Jeg må ha vært en kjempesøt unge :)

Bussen tilbake til Oslo var minst like frustrerende som turen hjem. Det var en Rihanna-fan bak meg som hadde hennes nye sang på repeat, på full guffe i Koss-øretelefonene sine hele turen. Repeat one, vel og merke. Det førte til misnøye og baksnakking blant resten av passasjerene på bussen. Jeg sørget også for et par stygge blikk bakover hvert 10. minutt.

Nå er det ikke lenge igjen til jeg drar! Gleder meg kjempemye :)

Se opp for clostridium botulinum!

På lørdag dro Anna og jeg til byen for å bruke opp rabattkupongene vi fikk på skolen. Planen var å kjøpe oss bukser på JC. Til vår store overraskelse fant vi ut at det kun var to JC-butikker i Oslo (!). Christer o'brianed fram en på Majorstua og en på CC Vest som lå langt utenfor mitt assosiasjonsbarklagret kart over Oslo Sentrum. Dermed avsluttet vi turen med en middag på restauranten Indian House ved Oslo Sentralbanestasjon. Jeg må si at eierne har vært veldig flinke til å innrede restauranten på indisk vis. Prisene var overkommelige og servicen var helt grei. Men maten var derimot ikke all verdens. Vi bestilte tikka masala bestående av lam og kylling servert sammen med ris (som minnet meg sterkt om Uncle Ben's hurtigris). Det er ikke den beste tikka masalaen jeg har smakt for å være helt ærlig. Det merket jeg på magen senere samme kvelden, da fordøyelsen i det stille for lengst hadde beveget seg i retning mot helvete..

Dette var da forløpet til min smertefulle krig mot botulinum-monsteret de neste 5 dagene. Jeg var på bedringens vei på tirsdag, rett før Anna og jeg nok en gang dro ut for å spise, denne ganga på et gatekjøkken ved McD på Storgata som solgte kebab - noe som gjorde det vondt verre. Den konstante krampen i magen startet 18:00 på onsdag ettermiddag og har plaget meg natt og dag siden da. Jeg er i grunn en person som sjeldent har mageproblemer. Nå skjønner jeg alvoret i det :( T-baneturen fra Carl Berner til Sinsen, etter jeg sa hadet til Anna, har aldri føltes så lang før. Det gjorde faktisk så vondt at jeg helt ærlig ikke visste om jeg ville klare veien hjem en gang. Resten av kvelden brukte jeg til å ligge sammenkrøpet på gulvet på rommet og kjempet med alt jeg hadde igjen av krefter for å holde meg bevisst. Jeg døde så sakte at jeg trodde jeg levde. Fra nå skal jeg unngå å spise utenlandsk gatekjøkkenmat for min egen helse - så lenge det er mulig.

Kaja er litt av en bestevenn, altså. Han visste at jeg var syk og kom derfor med kinesisk mat og selvlagd 清热解毒 suppe til meg i går. Vi satte på mitt yndlingsshow Snabbgrabbar og slappet av foran tv'en med sunn mat og standup. Jeg må ta godt vare på Kaja.

Snabbgrabbar er en humortrio bestående av osloværingen Anders Hoff, og bergenserne Calle Hellevang Larsen og Øyvind Rafto. Sistnevnte minner meg så SYKT om uncle! ^^ Hvertfall når han etterlikner Tromsø-dialekta!! :D Her er et klipp fra "Nyheiter om trær".

Jeg vet at disse guttene har mange vitser som går under kategorien som ikke bidrar til særlig mye hjerneaktivitet. Men jeg får trøste meg med at det i det minste er en kunst å få andre til å le, i motsetning til stein stokk dumme deltakere på reality-showet Paradise Hotel (som overgår A Shot At Love With Tila Tequila på MTV i hjernedødhet med glans) hvor mange av dem faktisk er blitt plukka ut på utesteder fordi de mest sannsynlig så minst intelligent ut av de mange fulle personer man kan finne på slike steder. Det verste er at det faktisk er folk i verden som er villig til å bruke mange timer av sitt eneste liv til å se på dette lite hjernetrimmende programmet! Mennesker, altså.. Jeg liker ikke tanken på at disse folka fra Paradise Hotel en gang også vil formere seg. Hvordan vil Jorda vår bli da?

www.hallelujah.com

Her om dagen fikk vi sørlendinger i 5. etasje ringeklokkebesøk av to superkristne damer. Sistgang de oppsøkte oss (eventuelt meg) fant sted da jeg var alene hjemme i leiligheta en gang før jul. Jeg kan fremdeles huske at det blåste fælt ute den kvelden jeg fikk uventet besøk. Som vanlig låste jeg meg inne i mitt trygge territorium (ja, rommet mitt) fordi jeg fortsatt var like redd for mørket og ting som befant seg i mørket. Det var spesielt lite beroligende med et par "knock knock" sent på en slik lørdagskveld. Derfor åpna jeg ikke døra før de hadde banket for ca. 9. gang. Ute i ganga stod to gamle hvithårede damer og ventet tålmodig på byttet sitt. De innledet med å spørre om det var personer over 18 år i huset. "Nei, pappa og mamma er ikke hjemme", svarte jeg med en litt skjelvende stemme. Deretter ga de meg en haug med brosjyrer om Gud, og fortsatte med å spørre om jeg trodde på Gud. Da svarte jeg bestemt, "Jeg vet ikke helt. Jeg studerer matte og fysikk.." Videre fortalte de litt om fordelene man får ved å tro på Gud. Slik fortsatte det til jeg ble sliten av å nikke til noe jeg ikke fulgte med på, så jeg avbrøt dem med "Dere kan sikkert snakke med pappa og mamma når de kommer hjem fra bryllupsreisen om ett år! Hadeeet!" :P

Jeg trodde det kom tydelig nok fram jamfør samtalen før jul at jeg var mer enn ordinært uinteressert i å etablere et forhold med Gud, men det er visst ikke alle som eier sans for hint. Denne ganga klarte de ikke å lure seg inn i bygningen og kunne ikke annet enn å plage oss gjennom ringeklokka. Christer fikk æren av å plukke opp telefonen. Han prøvde å si "al-lo!" med utenlandsk aksent for å fremkalle et uvelkomment og nytteløst besøk. Det stoppet selvfølgelig ikke religiøse/cursed folk. Da de begynte å lese opp bibelen for oss gjennom røret, la jeg og Christer forsiktig på uten at vi begge sa et ord :P

En vanlig dag med Jesus :)

Apropos gale mennesker; Man trenger ikke å ha overlegen god moral for å skjønne at Elisabeth Fritzl har vært gjennom fryktelige hendelser de siste 24 årene (som tilsvarer et helt liv). Det blir derfor veldig umenneskelig når folk utnytter sjansen til å gjøre om helvetekjelleren til et lite museum for turister for å tjene penger, hvertfall når det er snakk om hennes egen tante..

Mine beærede nye sommerfugl-øredobber viste seg å være falske. Ørene mine har vært i opphovningsfasen helst siden jeg tok dem på i Taiwan for snart en hel måned siden. Butikken jeg kjøpte dem i virket ren og ordentlig. Prisen på øredobbene tilsvarte dem i norske gullsmeder, og dama bak disken bekrefta meg to ganger at de var av ekte sølv. Hun løy. Jeg trodde først at det var fordi jeg hadde dem for stramt, men da det begynte å blø i forrige uke skjønte jeg at det måtte være en annen grunn. Jeg fikk dermed medic-hjelp av XiaoLong som bestod av rensing av øreflippene med Glenfiddich Malt Whisky. Jeg må si at alkoholen kicka ass, for nå ser ikke ørene mine utenomjordisk ut lenger :)

Sander fant endelig flybilletter til meg på lørdag! Nå er det kun 6 dager til jeg skal dra!! :D Her er et bilde av mannen igjen. Jeg aner ikke hva slags musikk han hører på her, men det kan ikke være særlig barnevennlig :P

Sola er min bestevenn!

Som et resultat av et godt sovehjerte stod jeg opp da min biologiske klokke ringte "du kommer for sent til skolen, din tulling" klokken 0630 i morges, til tross for at jeg allerede hadde tatt meg en litt for lang "ettermiddagslur" forleden kveld fra 1900-2130.. :P

Siden søndag har jeg, helt ærlig, låst meg inne på rommet mitt og gjort MEK som en helt til jeg døde av osteoporose og hodepine. Jeg har seriøst vært innendørs lenge nok til å oppfinne mitt eget språk. Av og til føler jeg en sterk trang til å plukke opp den grønne Super Mario Mushroom plysjbamsen i senga, henge den opp et høyt sted, og hoppe borti med hodet. Jeg vet at det høres ut som jeg har blitt Tom Cruise, men det er ikke "only only but but" å være ingeniørstudent. Jeg kunne trengt et par ekstra liv :P

For første gang i år kjente jeg en liten anelse av vår på vei hjem fra skolen. Samvittighetsdelen i hodet fikk meg til å hoppe av to trikkestopp på impuls før Sinsenterassen for anledningens skyld, slik at den vinterbleke anatomien min kunne absorbere en dose C-vitamin og frisk vårluft. Det er merkelig hvordan jeg ubevisst smiler til fremmede folk på gata på morran. Jobben må virkelig ha tatt styringa over høflighetsmanerene mine. På veien hjem kjøpte jeg 顺便 en lottokupong. En førstegevinst på 3 millioner hadde gitt meg et par businessclass-turer over Russland :)

Oppførselen til Christians lærere har fått meg til å hoppe i stolen lately. De klarte å gi ham stryk på et prosjektarbeid Christian virkelig hadde brukt mye tid på og er kjempestolt av. Oppgaven spurte etter et fremlegg bestående av komposisjon i lyd og rytme, farge og form. Christian leverte da denne utradisjonelle besvarelsen som jeg syns er veldig inspirerende, imponerende og vel utført:

I en uke har Christian sittet og spekulert på hvordan han kunne framstille egne dyrelyder og deretter få dem til å samstemme med skyggebildene som vist i videoen. Han har faktisk lagd instrumenter for de ulike dyrelydene, for ikke å nevne fuglekvitring av isopor som gnisses sammen, gås av selvlagd andefløyte, kattemaling av rør og sniffende kanin av fille i våt kum. Jeg syns Christian leverte en suveren besvarelse som dekket mer enn det oppgaven spurte etter! Gud vet hvor mange timer og slit Christian har lagt i dette arbeidet. Men alt han fikk var en "Ikke Godkjent" fordi oppgaven ikke er blitt besvart i forhold til hva den etterspurte. Jeg syns at disse lærerne, les: i kreativitet, burde ta seg sjøl i nakken og revurdere dette mesterverket på nytt. Han har nok ikke gjennomført prosjektet slik de tenkte og forestilte seg at prosjektet skulle gjennomføres, men er det ikke nettopp det det å arbeide skapende og kreativt handler om? Jeg føler et direkte ubehag på grunn av deres profesjonalitet, dømmekraft og væremåter..

Nok om dem. Jeg må innrømme at jeg er kjempe fornøyd med hårfrisyren min for tiden! :D Taiwanske frisører kan sakene sine, for å si det sånn. Jeg var for en stund siden veldig lei av utvokst bob, en forferdelig mellomsveis med superlangt hår foran og kort bak, som jeg bestandig fikk en måned etter hvert frisørbesøk. En dag ble jeg inspirert av Katie Holmes datter, Suri Cruises hårfrisyre som jeg mente at kunne være bra utgangspunkt for å spare langt hår uten eventuelle ekle mellomsveis. Dermed bestemte jeg meg for å klippe og farge håret i Taiwan siden det er mye billigere der. Kinesiske frisører er til å anbefales med et stort pluss!

Det er vel på tide å presentere kjæresten min for dere søte blogglesere :) Her er mannen: Achmed Alexander Molotovsky Lundberg. Han har en tendens til å bruke litt mer tid enn andre i sikkerhetskontrollen på flyplasser, men ellers er han bare snill og grei :)

Hode, skulder, kne og tå ~

Klokken 0530 presis ble jeg vekket av den mest hatet lyden i verden. Det hjelper ikke på humøret når man allerede har sovet lite grunnet krampe i foten ved flere anledninger i løpet av natta. (Ja, det er helt latterlig hvordan jeg klarer å skade meg sjøl, til og med når jeg sover). Senvinter er deprimerende. Jeg føler hele tiden et stort behov for å sove like mye som det er av mørketid i døgnet. Verden utenfor dyna virker spesielt ond i unge morgentimer. Derfor er det å sjokkrive meg opp fra senga på morran mellom en 2.-1. vakt det verste jeg vet om i verden. Men den tid, den sorg.

Jeg misunner folk som har fri i helger hvor de kan slappe av og gjøre lekser på forskudd (eventuelt på etterskudd). Personlig bruker jeg alle helger til å tjene til livets brød. Om jeg er heldig og får fri, drar jeg hjem til hun mor på Sørlandet. Det er ikke enkelt å være student når studielåna, ikke studielønn vel og merke, er det eneste som ikke har steget i beløp siden andre verdenskrig..

Heldigvis har jeg klart meg ganske bra med å holde meg sysselsatt på jobben hele helgen. I dag fikk jeg for eksempel lov til å gå opp og gi godteri til min barndomshelt som for tiden bor fast på hotellet vårt. Da han ikke var å finne på rommet, la jeg igjen en liten lapp med noen samiske ord samt min egen signatur i et forgjeves forsøk på å imponere idolet :P

Her er helten iført samiske vinterklær for 25 år siden.

Jeg liker ham best sånn :P

Ellers er det like mange rare tanker som surrer oppi hodet mitt. I gårsdagens avis stod det mye om feiringa av the world wide webs 20 års jubileum siden Tim Berners Lee tegnet første skisse av det som i dag er blitt vårt globale informasjonssystem basert på hyperkobling av dokumenter. Det har vært mye oppstyr om hvorvidt det skal være lov å laste ned eksemplarer av copyrighted materiale i det siste. PirateBay-saken er et eksempel på kampen mellom nye frihetsidealer og gammelt kontrollbehov som pågår i vår tid. Den svenske Riksdagen har nå vedtatt Ipred-loven som gir underholdningsindustrien rett til å kreve internettleverandører utlevere personopplysninger om kunder som deler opphavsrettbeskyttede filer. Grunnen til denne innføringen er at det tydeligvis er mange som deler samme mening om at det ikke er så farlig med personvernet så lenge opphavsretten vernes.. Den såkalte FRA-loven fra i fjor gjør at svensk etterretning overvåker all tele- og datatrafikk inn og ut av landet. Det betyr i praksis at alle lovlydige nettborgere blir behandlet som potensielle terrorister.. Hva skjedde med ytringsfriheten vår? Jeg legger ved en stripe som en gang stod på PirateBays hjemmeside (før de måtte fjerne den) som setter ting litt i perspektiv.

På den andre siden av kloden har Sander da meldt både seg sjøl og meg på nok et kinesisk game show (!!), etter suksessen i går kveld hvor han stakk av i finalen med noen høyttalere og et fjell med kjeks på det Taiwanske tv-showet 挑战101! ^^ Jeg må si at jeg aldri har vært med på noe sånt før og kjenner at det allerede vokser sommerfugler i magen :P

Men se hva som er blitt observert i Louisiana Lake i USA i dag!! En rosa Bottleneck albino delfin!! :D Sander mener at de må være de eneste som kan se bra ut som albino. Og legg merke til hvordan den smiler ^^ En viss tulling ønsker seg et STOOORT badebasseng til bursdag! :P

Jo, til slutt vil jeg bare avslutte med å si at jeg er kjempestolt av kjæresten min <3

Verden gjennom mine øyner

Verden består av mange gale mennesker. Nok en gang har en elev gått schaize og skutt 15 uskyldige medelever på skolen sin (i Tyskland i dette tilfellet). Dette er så unødvendig at jeg blir helt deprimert.. Det som gjør meg enda mer trist er at norske nettaviser, deriblant Dagbladet, igjen haster med å koble skytespill som Counter-Strike til en skoleskytingsak og bruker det som et sterkt argument i årsaksdebatten sin. Forskning viser at dataspill, filmer og internett ikke er sterke nok kilder til å forme holdningene til en person. Men om man ikke har det så bra i utgangspunktet, kan dette føre til uheldige konsekvenser. Om vi studerer nærmere på beskrivelser av typiske gjerningsmenn i avisene, er det også veldig påfallende hvor ofte de beskrives som sosialt isolerte og ensomme. Man kan nå spørre seg selv hvem som har ansvaret for å følge opp dette. Er det foreldrene, skolen eller omgangskretsen?

Nok om triste ting. Her om dagen kom jeg plutselig på at 24 alltid har ligget noen år foran virkeligheten :P Det er en stund siden David Palmer ble USAs første president med afrikansk opprinnelse i serien. I dag ser vi Obama over alt på alle slags medier. Og nå starter sesong 7 in medias res rett inn på innvielsen av en kvinnelig senator, Allison Taylor, som the president of the United States. Kanskje vi har noe å lære av 24s predikasjoner? :P

En annen ting som jeg har lagt merke til i det siste, er at det faktisk er veldig lite her i verden som kan gjøre meg redd nå lenger. Jeg kunne ikke sagt det samme for to år siden. Da hadde jeg uten tvil øyeblikkelig fått panikk om ting ikke gikk som det skulle. Det skal visst et par alvorlige feil på jobben, en del forsentkomminger til skolen, et par impulsturer verden rundt og noen nesten dødsulykker til for at jeg er den jeg er i dag. Jeg må rett og slett ha blitt tykkere i huden siden sist. Det skal mer til nå for å få tårene til å trille. Det å sjeldent bli redd har ført til at jeg oppfører meg mer avbalansert og løsningsorientert. Noe jeg trives veldig godt med :) 两年前的我 hadde for eksempel aldri turt å heve stemmen mot fremmede eller beordret noen til å gå. Nå hiver jeg ut drittsekker fra hotellet som bare det hver gang jeg er på jobb :P Alt dette gjør jeg uten å reise en finger. Stemmeleiet og kroppspråket har mye å si, altså. Det gjelder å oppføre seg bestemt, og ikke la fienden ane det minste fortvilelse i deg. God oppførsel og modent språk i tillegg til et alvorlig blikk, er nok til skremme livet av drittsekkene fordi du sannsynligvis er mye smartere enn dem :P Men jeg merker at det blir litt merkelig noen ganger når jeg treffer på finfolk rett etterpå. I løpet av noen få sekunder må jeg da switche fra å være kjempe streng mot en narkoman til å være verdens blideste og hyggeligste person mot en briter. Kanskje det er et tegn på at jeg begynner å bli en bra resepsjonist nå :)

Legger ved et bilde av et av mine yndlingsdyr her :) Jeg får diabetes ved å se på bilder av selunger!! ^^ De er Så skjønne!! :D Jeg skulle gjerne hatt en sånn i Oslo om det ikke hadde vært så vanskelig å oppbevare dem :P Hint hint, folkens: Nene ønsker seg en STOR fryser til jul! :P

Dalende hvitt pulver ~ 发如雪

I dag snødde det kokosboller ute, derfor forble en viss latsabb hjemme og gjorde - ingen ting! :P Tv-serien 24 har på nytt toppet seg selv i sesong 7. Som alle andre Bauerfan, har jeg selvfølgelig også sett alle 13 episodene som er blitt lagt ut for nedlasting. Nå har jeg ingen ting å se på, derfor kan jeg begynne på leksene :P

Omtrent rundt midnatt i går kveld fikk jeg en telefon fra min bestevenn, Kaja. Han lurte nemlig på hvordan han kunne komme seg til en adresse på Bogstadveien hvor kompisen hadde fest. Da satte jeg turboen på fullt kjør og Chloe-O'brianed fram satelittbilder og schematics for å hjelpe min bestevenn i nød :P Jeg må innrømme at det var inderlig vittig å leke federal agent ^^,

Ellers merker jeg at jeg for lengst har blitt lei av å være ensom. Det virker som en evighet siden sist jeg så min kjære. 正所谓嫁鸡随鸡, har jeg da overvåket flybillett-rates jevnlig. Men en billett på økonomiklasse ligger fremdeles på rundt 12 000 kr tur/retur - noe som ikke er særlig økonomisk enda :P Jeg får bare trøste meg med at jeg, om nøyaktig 3 uker, vil befinne meg i 30 grader i skyggen igjen :)

Luggen min har forresten vokst ut i rekordfart! Nå har det dekket til øynene så jeg nærmest ikke kan se hvor jeg går :P Ikke rart at jeg ofte slår hodet når blindsonen er blitt utvidet med 150%.

Her ser jeg tilnærma ingen ting :P

Og vips! ~ "Hi, alle sammen!" :D

Historisk begivenhet! 好耶!!

Tidligere i dag hadde jeg ikke den fjerneste anelsen om at jeg, av alle skeptiske pessimister, noensinne skulle få meg en blogg som alle andre ordinære mennesker i verden har per i dag. Planen var å holde meg så langt unna Facebookhelvetet som mulig, og heller dra litt mer ut for å få meg frisk luft, og ikke minst, nye venner. For luft er ikke bare bra for kropp og sjel, det minsker også sjansen for å dø, har Jon Lajoie sagt. Jeg må si meg fullstendig enig selv om jeg allerede ser potensielle symptomer for at jeg kan bli alvorlig avhengig av dette :P

Grunnen til at jeg endelig bøyde meg for bloggepresset, var ikke på grunn av at hele verden hadde det, men mest fordi jeg ikke hadde lyst til å ende opp som mange av de aldrende fra tidligere generasjon som nå finner det veldig vanskelig å henge med i den nymodne teknologiske verden. Dagbøkenes glanstid er desverre over. Nå ser jeg folk skrive torarull etter torarull om de mest daglige gjøremålene sine. Jeg får nok henge med, jeg også :)

Jeg nekter å kalle dette for en blogg. For jeg har bestemt meg at denne sida fra nå skal erstatte den mye beærede Hello kitty dagboka mi hvor jeg forteller om kjemien mellom meg og mennesker. Og for et funn oldebarna mine kommer til å oppdage! :P Jeg kan ikke love at dette blir interessant i lengden. Vi får se hva tiden bringer :)

God natt, alle sammen <3